Gleden ved slektsforskning

Å oppleve glede ved det man gjør er viktig, og spesielt viktig er det hvis andre blir glade av jobben du gjør. En slik opplevelse skal jeg fortelle om her.

Min onkels far

I alle år har jeg visst at min ene onkel kun var barn av min bestemor, og ikke bestefars sønn. Han vokste opp sammen med sine yngre halvsøsken, og har alltid vært regnet inn i søskenflokken, men hans kjødelige opphav har ikke vært til stede verken under oppveksten eller senere.

Sammen med min kusine har jeg tatt rede på hvem denne barnefaren var, hvor han kom fra og når han døde. Han giftet seg lenge etter at min onkel ble født, men fikk så vidt vi har kunnet finne ut aldri barn i ekteskapet. Vi registrerte familien, men fant ikke etterkommere der heller. Så da var det kapittelet klarlagt. Trodde vi.

Slektsforskning har den virkningen på oss som er hekta på det at ting slipper liksom aldri helt taket. Denne barnefaren var godt over 30 år når min onkel ble født. Han kunne jo ha fått barn før det? Han kunne jo også ha vært gift? Underbevisstheten min må ha jobbet med dette, for en dag på nyåret fant jeg ut at jeg skulle lete litt mer etter denne karen.

Nasjonalbiblioteket på nett (nb.no) – en gullgruve!

Jeg fant ut at jeg skulle prøve noen søk på Nasjonalbiblioteket på nett (nb.no). For de som ikke har prøvd dette nettstedet, så kan jeg anbefale et besøk. Her finnes haugevis av bøker, tidsskrifter og aviser, alt skannet og klart for å lese. Det er ikke alt som er tilgjengelig, noe må leses på bibliotekene og noe på Nasjonalbiblioteket, men masse er tilgjengelig for oss – hjemme på vår egen skjerm.

På nb.no fikk jeg jammen et treff jeg ikke hadde sett før. Det var en stevning fra 1917, der denne mannen ble etterlyst i en farskapssak! Navn på mannen, på moren og på barnet sto oppført, så da var det bare å søke videre. Jeg fant ut at denne mannen hadde giftet seg, og via andre kilder fant jeg dødsannonsen til mannens kone. og der fantes det etterkommere. Altså hadde min kusine større familie enn hun ante!

Tør jeg ta kontakt?

Etter noen travle dager tok jeg igjen opp denne saken. Etter kommunikasjon med min kusine bestemte jeg meg for å sende en SMS til datteren jeg hadde funnet i dødsannonsen, det var altså min kusines kusine. Det er aldri godt å vite hvordan en slik henvendelse blir mottatt, ikke var jeg hundre prosent sikker på at det var riktig person heller, selv om diverse søk gjorde at jeg var ganske sikker. Noen ønsker jo ikke å «grave i fortida» (ganske uforståelig for en slektsgransker, men OK…), mens andre har andre grunner til ikke å ville ha kontakt, men jeg tenkte at en forsiktig henvendelse måtte la seg gjøre. Jeg skrev hvem jeg var, hvorfor jeg tok kontakt, og spurte om hun var datter av personen jeg hadde funnet. Trykket på «send» og ventet…

En lykkelig løsning

Lite visste jeg at mottakeren av meldingen i mange år hadde lurt på hvem denne farfaren kunne være. Hennes far hadde aldri villet snakke om det, noe som forøvrig var svært vanlig for generasjonene før oss. Fire dager tidligere hadde hun og hennes mann sett «Tore på sporet», og da hadde hun sagt til mannen sin: «Kanskje jeg må kontakte «Tore på sporet» for å få vite mer om farfar og hans slekt». At jeg skulle sende henne en melding om det samme bare noen dager etterpå må være et av livets rare sammentreff.

Det tok derfor ikke mange minuttene etter at SMS-en var sendt før jeg hadde en glad dame på tråden. Vi hadde en lang samtale, og min kusine og jeg ble invitert på besøk, for nå måtte hun bli kjent med sin utvidede familie!

Slektsforskning er en artig hobby, men av og til kan denne hobbyen bety mer for folk enn vi tror. Å finne sine røtter og sin familie er viktig for mange, denne historien er et godt bevis på det. At hobbyen min virkelig kan bety noe for andre tror jeg er den største gleden ved slektsforskning.